17.mai – tradisjon, forventning og et lite dansk perspektiv

Norges nasjonaldag.
En dag fylt med flagg, korpsmusikk, barnetog og feststemte mennesker.
For mange er 17. mai en dag de ser frem til hele året, en dag full av glede og stolthet. For meg føles den mer som en plikt – noe man gjør fordi det er normen, ikke nødvendigvis fordi det betyr noe personlig. Kanskje det er den danske delen av meg som titter frem, den som gjør at jeg ikke helt føler meg hjemme i denne feiringen.

Likevel følger jeg tradisjonene. Dagen starter med frokost hjemme hos oss, hvor jeg lager mat til familie og venner. Hjemmelaget brød, eggerøre, skinke, gode oster, lapper og litt søt gjærbakst. En god start på dagen, men også begynnelsen på et program som føles langt og hektisk. Etter frokosten drar vi til sentrum for å se skoletoget, hvor datteren min, Lærke, går. Vi blir gjerne der litt og ser danseoppvisningen hun deltar i, før vi ser folketoget.

Etter dette drar vi til mamma, som har sin faste 17. mai-tradisjon med pølser, kake, kubbespill og potetløp. Det er hyggelig, men jeg må innrømme at dagen ofte føles litt lang og stressende. Det er folk, støy, og program – og for meg blir det fort litt for mye. Når alt er ferdig, er det en befrielse å komme hjem, skifte til komfortable klær, grille litt og bare være oss tre.

For meg handler ikke 17. mai om sterke følelser eller nasjonal stolthet. Det handler mer om tradisjoner man følger fordi de er der, en sosial forventning man innfrir. Kanskje er det derfor jeg aldri helt har knyttet meg til feiringen, fordi jeg ikke har den naturlige tilhørigheten til dagen slik mange nordmenn har. Samtidig kan det være fint å reflektere over hvorfor vi gjør det vi gjør, og hvordan tradisjoner kan oppleves ulikt for oss alle.

Hvordan opplever du 17. mai? Er det en dag fylt med glede og energi, eller kjenner du også på følelsen av å være litt utenfor den kollektive entusiasmen?